En av forurenserindustrienes mest effektive taktikker har vært å kreve 100% bevis. Og hvis ikke vitenskapen kan frembringe dette, er det ingen grunn til å iverksette reguleringer.
I det minste siden Poppers tid har forskere forstått at vitenskap leverer falsifisering, men ikke "bevis". I en verden av miljømessige og teknologiske kontroverser fortsetter imidlertid mange å forlange spesifikke "bevis", ofte under dekke av "vitenskapelig sikkerhet."
Nærmere undersøkelse av tvister i den virkelige verden antyder at slike krav ikke bare gjenspeileer en grunnleggende misforståelse av vitenskapens natur, men en smart og overraskende effektiv politisk-økonomisk taktikk - "Scientific Certainty" Argumentation Methods, eller SCAMs.
Hver ekte vitenskapelig teori er, etter Poppers syn, uoverkommelig, i den forstand at den forbyr, underforstått, spesielle hendelser eller bevegelser. Som sådan kan den testes og forfalskes, men aldri logisk verifiseres.
Det blir litt som å si at enhjørninger eksisterer fordi vi ikke kan motbevise at de ikke gjør det.
Men her er poenget, som og Popper sier:
Den teorien som til enhver tid har størst konsensus anerkjennes som fakta til den evt blir falsifisert og / eller erstattet av en bedre teori.
Gitt at de fleste vitenskapelige funn iboende er sannsynlige og tvetydige, hvis etater blir forhindret fra å iverksette reguleringer inntil vitenskapelig funn er "100% fakta", kan de fleste reguleringer omgås eller utsettes, ofte i flere tiår, slik at lønnsomme, men potensielt risikable aktiviteter kan fortsette uforminsket. En undersøkende undersøkelse av tidligere dokumenterte kontroverser antyder at SCAMs er mer utbredt enn det som tidligere har blitt anerkjent, og at de fortjener større oppmerksomhet i fremtiden.
«Manglende bevis for menneskeskapt global oppvarming»
En slik bruk av ordet bevis er malplassert i klimavitenskapelig sammenheng.
Ordet bevis er knyttet til logikk og i matematikk, og begrepet anvendes på sin egen måte i rettspleien. Eksempler: Den pytagoreske læresetning er et bevis innen matematikken. Det blir gjerne regnet som et rettskraftig bevis hvis en siktet har etterlatt seg DNA-spor på åstedet.
Naturvitenskapen formulerer/publiserer ikke sine funn som bevis. Begrepet er for kategorisk, siden det ikke kan utelukkes at nye funn kan endre opprinnelige konklusjoner.
På engelsk opererer man med to ord på dette feltet, evidence og proof ; «Proof is a fact that demonstrates something to be real or true. Evidence refers to information or facts that help us to establish the truth or existence of something. The main difference between evidence and proof is that proof is more concrete, final and conclusive than evidence”.
Wikipedia: “Scientific evidence is evidence that serves to either support or counter a scientific theory or hypothesis. Such evidence is expected to be empirical evidence and interpretable in accordance with scientific method. Standards for scientific evidence vary according to the field of inquiry, but the strength of scientific evidence is generally based on the results of statistical analysis and the strength of scientific controls».
Sannsynlighetsbetraktninger.
Innen ulike felt av klimavitenskapen opereres det heller med grader av sannsynlighet i stedet for bevis. På noen felt er sannsynligheten så overveiende, at den har status som sikker viten, fordi det overhodet ikke er publisert studier som svekker denne sannsynligheten, altså ingen «motbevis». Eksempel er CO2 sin evne til å absorbere varmestråling.
-----------
Bjørn Skjei gir en god beskrivelse av vitenskapelig metode, falsifikasjon og vitenskapelige gjennombrudd:
«Den kanskje mest kjente av vitenskapsfilosofene de siste 100 år er Karl Popper, og det er hans teorier det oftest vises til i debatter om vitenskap. Hans kritiske rasjonalisme var en motreaksjon mot den logiske empirismen og mot induksjonsprinsippet. Grunnlaget for Poppers hypotetisk-deduktive teori er at det er en asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon, og at selv den sikreste kunnskap er usikker. Det viktigste (?) poenget for Popper var å kunne skille mellom vitenskap og pseudovitenskap (demarkasjonsprinsippet), han var svært frustrert over all overtro i sin tid, og det er gjerne i slike sammenhenger at teorien(e) hans vises til. Men nå var også Popper etter hvert fullt klar over at teorien hans ikke beskrev vitenskap slik den faktisk utføres. Den gav kun et idealisert bilde av hvordan vitenskap burde være, og derfor kalles teorien også for normativ.
Thomas Kuhn er den andre av de store vitenskapsfilosofene. «Structure of scentific revolutions» sies å være den kanskje mest siterte innen akademia de siste 50 år. Kuhn var kritisk til Poppers beskrivelse av vitenskapen. Han hevdet på bakgrunn av historien at vitenskapens fremskritt først og fremst skjer ved paradigmeskifter. Med paradigme mente Kuhn at enhver vitenskap arbeider ut et sett forutsetninger som tas som a priori sannheter uten at det stilles spørsmål ved disse. Når man så ser at denne tidligere kunnskapen er feil inntreffer et paradigmeskifte som snur opp-ned på de etablerte sannhetene. Eksempler på slike paradigmeskifter kan være skifte fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde, steady state univers vs big bang, evolusjonsteorien, eller relativitetsteorien og oppdagelsen av kvantefysikken.
Det Kuhn kaller for et paradigme er altså regler for hvordan man skal gå fram når man skal studere noe. Regler som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset område. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller en vitenskapelig skole. Paradigmet representerer en måte å se verden på og danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt stilles ingen spørsmål ved denne rammen, paradigmet er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten å stille spørsmål ved disse.
Det er i dag ikke så lett å finne gode eksempler på vitenskap som utføres slik Popper beskriver. Kanskje særlig innen alle de forskjellige områdene av biologien og medisinen gjelder verifikasjon i langt større grad enn falsifikasjon, men også innen de diverse feltene av fysikk og kosmologi o.l, er det vanskelig å gi eksempler på at falsifikasjonsmetoden er det førende prinsippet»
https://scied.ucar.edu/carbon-dioxide-absorbs-and-re-emits-infrared-radiation
Trond V. Thomson Å gjøre CO2-dreven oppvarming til et vitenskapsteoretisk spørsmål, skaper bare en teoretisk diskusjon om hva som skal legges i 'bevis' (evidens). For å sitere Svein Skjei: "Thomas Kuhn er den andre av de store vitenskapsfilosofene. «Structure of scentific revolutions» sies å være den kanskje mest siterte innen akademia de siste 50 år. Kuhn var kritisk til Poppers beskrivelse av vitenskapen. Han hevdet på bakgrunn av historien at vitenskapens fremskritt først og fremst skjer ved paradigmeskifter. Med paradigme mente Kuhn at enhver vitenskap arbeider ut et sett forutsetninger som tas som a priori sannheter uten at det stilles spørsmål ved disse. Når man så ser at denne tidligere kunnskapen er feil intreffer et paradigmeskifte som snur opp-ned på de etablerte sannhetene. Eksempler på slike paradigmeskifter kan være skifte fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde, steady state univers vs big bang, evolusjonsteorien, eller relativitetsteorien og oppdagelsen av kvantefysikken.
Det Kuhn kaller for et paradigme er altså regler for hvordan man skal gå fram når man skal studere noe. Regler som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset område. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller en vitenskapelig skole. Paradigmet representerer en måte å se verden på og danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt stilles ingen spørsmål ved denne rammen, paradigmet er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten å stille spørsmål ved disse.
Det er i dag ikke så lett å finne gode eksempler på vitenskap som utføres slik Popper beskriver. Kanskje særlig innen alle de forskjellige områdene av biologien og medisinen gjelder verifikasjon i langt større grad enn falsifikasjon, men også innen de diverse feltene av fysikk og kosmologi o.l, er det vanskelig å gi eksempler på at falsifikasjonsmetoden er det førende prinsippet. " I naturvitenskapen er det mer fruktbart innen de fleste felt å vurdere hva som er overveiende sannsynlig, versus det som er praktisk talt usannsynlig.
Konsensus oppstod ikke fra en avstemning eller en samling. Den taler fra bevisene. Konsensus er basert på at mange uavhengige bevislinjer konvergerte til støtte for teorien. Konsensus er ikke absolutt sannhet. Det handler om forbedret kunnskap, å innsnevre usikkerheten. Å eliminere andre alternativer.
“Konsensus betyr ikke at det ikke er uløste problemer, eller at det ikke finnes diskusjon og uenighet. Konsensus har en hard kjerne med myke kanter. Konsensus etableres når forskere samler seg om noen tråder og forlater andre. De begynner å vise til hverandres arbeid gjennom sitering. Det etableres «fakta» som blir robuste, og som det for tiden ikke er bryet verdt å utfordre. Konsensus er samtidig noe fleksibelt, og etablerte fakta kan åpnes igjen. Dynamikken i hvordan forskere arbeider for å oppnå objektiv kunnskap er fint beskrevet i Bruno Latours «Science in Action».
Klimafornektelse på norsk - Debatt (dagsavisen.no)
"It’s a lovely idea. Lovelier yet, string theory could unify general relativity with quantum mechanics, solving what is perhaps the most stubborn problem in fundamental physics. The trouble? To put string theory to the test, we may need experiments that operate at energies far higher than any modern collider. It’s possible that experimental tests of the predictions of string theory will never be within our reach."
"The Problem of Demarcation As Popper represents it, the central problem in the philosophy of science is that of demarcation, i.e., of distinguishing between science and what he terms ‘non-science’, under which heading he ranks, amongst others, logic, metaphysics, psychoanalysis, and Adler’s individual psychology. Popper is unusual amongst contemporary philosophers in that he accepts the validity of the Humean critique of induction, and indeed, goes beyond it in arguing that induction is never actually used in science.
However, he does not concede that this entails the scepticism which is associated with Hume, and argues that the Baconian/Newtonian insistence on the primacy of ‘pure’ observation, as the initial step in the formation of theories, is completely misguided: all observation is selective and theory-laden—there are no pure or theory-free observations. In this way he destabilises the traditional view that science can be distinguished from non-science on the basis of its inductive methodology; in contradistinction to this, Popper holds that there is no unique methodology specific to science. Science, like virtually every other human, and indeed organic, activity, Popper believes, consists largely of problem-solving.
Popper accordingly repudiates induction and rejects the view that it is the characteristic method of scientific investigation and inference, substituting falsifiability in its place. It is easy, he argues, to obtain evidence in favour of virtually any theory, and he consequently holds that such ‘corroboration’, as he terms it, should count scientifically only if it is the positive result of a genuinely ‘risky’ prediction, which might conceivably have been false. For Popper, a theory is scientific only if it is refutable by a conceivable event. Every genuine test of a scientific theory, then, is logically an attempt to refute or to falsify it, and one genuine counter-instance falsifies the whole theory. In a critical sense, Popper’s theory of demarcation is based upon his perception of the logical asymmetry which holds between verification and falsification: it is logically impossible to conclusively verify a universal proposition by reference to experience (as Hume saw clearly), but a single counter-instance conclusively falsifies the corresponding universal law. In a word, an exception, far from ‘proving’ a rule, conclusively refutes it. Every genuine scientific theory then, in Popper’s view, is prohibitive, in the sense that it forbids, by implication, particular events or occurrences. As such it can be tested and falsified, but never logically verified. Thus Popper stresses that it should not be inferred from the fact that a theory has withstood the most rigorous testing, for however long a period of time, that it has been verified; rather we should recognise that such a theory has received a high measure of corroboration. and may be provisionally retained as the best available theory until it is finally falsified (if indeed it is ever falsified), and/or is superseded by a better theory.
Popper has always drawn a clear distinction between the logic of falsifiability and its applied methodology. The logic of his theory is utterly simple: if a single ferrous metal is unaffected by a magnetic field it cannot be the case that all ferrous metals are affected by magnetic fields. Logically speaking, a scientific law is conclusively falsifiable although it is not conclusively verifiable. Methodologically, however, the situation is much more complex: no observation is free from the possibility of error—consequently we may question whether our experimental result was what it appeared to be. Thus, while advocating falsifiability as the criterion of demarcation for science, Popper explicitly allows for the fact that in practice a single conflicting or counter-instance is never sufficient methodologically to falsify a theory, and that scientific theories are often retained even though much of the available evidence conflicts with them, or is anomalous with respect to them. Scientific theories may, and do, arise genetically in many different ways, and the manner in which a particular scientist comes to formulate a particular theory may be of biographical interest, but it is of no consequence as far as the philosophy of science is concerned. Popper stresses in particular that there is no unique way, no single method such as induction, which functions as the route to scientific theory, a view which Einstein personally endorsed with his affirmation that ‘There is no logical path leading to [the highly universal laws of science].
They can only be reached by intuition, based upon something like an intellectual love of the objects of experience’. Science, in Popper’s view, starts with problems rather than with observations—it is, indeed, precisely in the context of grappling with a problem that the scientist makes observations in the first instance: his observations are selectively designed to test the extent to which a given theory functions as a satisfactory solution to a given problem. On this criterion of demarcation physics, chemistry, and (non-introspective) psychology, amongst others, are sciences, psychoanalysis is a pre-science (i.e., it undoubtedly contains useful and informative truths, but until such time as psychoanalytical theories can be formulated in such a manner as to be falsifiable, they will not attain the status of scientific theories), and astrology and phrenology are pseudo-sciences.
Formally, then, Popper’s theory of demarcation may be articulated as follows: where a ‘basic statement’ is to be understood as a particular observation-report, then we may say that a theory is scientific if and only if it divides the class of basic statements into the following two non-empty sub-classes: (a) the class of all those basic statements with which it is inconsistent, or which it prohibits—this is the class of its potential falsifiers (i.e., those statements which, if true, falsify the whole theory), and (b) the class of those basic statements with which it is consistent, or which it permits (i.e., those statements which, if true, corroborate it, or bear it out)."
Enrique Perez-Terron:
Nye ideer blir først testet mot kjent fysikk, dvs mot historiske eksperimenter. Så blir det pønsket ut eksperimenter som gir ulike forutsigelser i den nye og den gamle teorien. Se også arbeidet med Bell's ulikheter. Dette førte til eksperimenter som la død Einsteins innvending om "spukhafte Fernvirkungen".
Det er da ikke enten falsifikasjon eller paradigmeskifte. Liksom i krigen er det ikke enten en strategi eller en taktikk. Det er begge deler. En enkelt falsifikasjon blir gjerne møtt med justeringer av paradigmet, men en storm av falsifikasjoner tvinger frem et paradigmeskifte. Slike kan sitte langt inne, jevnfør Enrico Fermis bemerkning at vitenskapen skrider frem én begravelse av gangen.
Et godt eksempel på falsifikasjon i fysikk er Michelson & Morleys null-resultat i 1890-årene, som falsifiserte teorien om den lysbærende eter. Nå er det totale bildet alltid mye mer komplisert, spesielt når det gjelder de helt fundamentale ting. Da er det så mange og så dype sammenhenger på kryss og tvers. Hendrik Lorentz forsøkte å redde eter-teorien ved å foreslå at etervinden medførte en forkortelse av alle målestaver - og kom opp med de samme formler som Einstein fant i sin første relativitetsteori. Men relativitetsteorien vant fordi den hadde en logisk sammenheng som Lorentz's hypoteser manglet.
Men egentlig var ikke Einstein inspirert av Michelson og Morleys målinger, men av teoretiske vanskeligheter med Maxwells ligninger. Disse tilsa at lysbølger reproduserer seg selv ved at et passerende magnetfelt medfører at styrken i magnetfeltet varierer på hvert sted feltet passerer, og denne variasjonen skaper et elektrisk felt, mens variasjoner i det elektriske feltet skaper det varierende magnetfeltet. Men Einstein tenkte --som ung gutt-- at hvis man beveger seg parallelt med en lysbølge i samme hastighet, da vil man ikke se noen endring i feltstyrken, for da vil bølgen være som frosset i rommet. Men da bortfaller årsaken til at bølgen er der. Einstein tolket dette som en teoretisk falsifisering av den tanke at det skulle være mulig å bevege seg i samme hastighet som lyset. Altså en falsifisering av den rådende forståelse av rom og tid, som idag gjerne knyttes til den Galileiske transformasjon.
Det er ikke nødvendigvis et klart skille mellom falsifisering og verifisering. En av de første større testene av relativitetsteorien, avbøyning av lys fra stjerner når lyset passerer nær solranden, ble observert under en solformørkelse i 1919. Den alternative hypotesen var at lyset kun ville bli avbøyd på grunn av lysbrytning i den ytterste del av solens atmosfære. Denne hypotesen ble falsifisert da avbøyningen var større enn brytning i atmosfæren skulle tilsi. Relativitetsteorien ble da ansett som styrket fordi avbøyningen var innenfor usikkerheten av summen atmosfærisk pluss relativistisk avbøyning. Altså en verifisering av relativitetsteorien.
Se også målinger av det anomale magnetiske dipolmomentet til elektroner og muoner.. Her klarer man å måle egenskaper ved eletroner og muoner så nøyaktig at det tilsvarer å bestemme avstanden fra Paris til Moskva på en brøkdels hårsbredd. Usikkerheten i målingen overlapper med usikkerheten i den teoretiske beregningen. Dette teller da som en verifikasjon av QED - quantum electrodynamics. Eller et forsøk på falsifikasjon.
__________________________________________________________________
One of the polluting industries' most effective tactics has been to demand 100% proof. And if science can not produce this, there is no reason to implement regulations.
"At least since the time of Popper, scientists have understood that science provides falsification, but not “proof.” In the world of environmental and technological controversies, however, many observers continue to call precisely for “proof,” often under the guise of “scientific certainty.” Closer examination of real-world disputes suggests that such calls may reflect not just a fundamental misunderstanding of the nature of science, but a clever and surprisingly effective political-economic tactic—“Scientific Certainty” Argumentation Methods, or SCAMs. Given that most scientific findings are inherently probabilistic and ambiguous, if agencies can be prevented from imposing any regulations until they are unambiguously “justified,” most regulations can be defeated or postponed, often for decades, allowing profitable but potentially risky activities to continue unabated. An exploratory examination of previously documented controversies suggests that SCAMs are more widespread than has been recognized in the past, and that they deserve greater attention in the future."
"It’s a lovely idea. Lovelier yet, string theory could unify general relativity with quantum mechanics, solving what is perhaps the most stubborn problem in fundamental physics. The trouble? To put string theory to the test, we may need experiments that operate at energies far higher than any modern collider. It’s possible that experimental tests of the predictions of string theory will never be within our reach."
Does Science Need Falsifiability? | NOVA | PBS
"The Problem of Demarcation As Popper represents it, the central problem in the philosophy of science is that of demarcation, i.e., of distinguishing between science and what he terms ‘non-science’, under which heading he ranks, amongst others, logic, metaphysics, psychoanalysis, and Adler’s individual psychology. Popper is unusual amongst contemporary philosophers in that he accepts the validity of the Humean critique of induction, and indeed, goes beyond it in arguing that induction is never actually used in science.
However, he does not concede that this entails the scepticism which is associated with Hume, and argues that the Baconian/Newtonian insistence on the primacy of ‘pure’ observation, as the initial step in the formation of theories, is completely misguided: all observation is selective and theory-laden—there are no pure or theory-free observations. In this way he destabilises the traditional view that science can be distinguished from non-science on the basis of its inductive methodology; in contradistinction to this, Popper holds that there is no unique methodology specific to science. Science, like virtually every other human, and indeed organic, activity, Popper believes, consists largely of problem-solving.
Popper accordingly repudiates induction and rejects the view that it is the characteristic method of scientific investigation and inference, substituting falsifiability in its place. It is easy, he argues, to obtain evidence in favour of virtually any theory, and he consequently holds that such ‘corroboration’, as he terms it, should count scientifically only if it is the positive result of a genuinely ‘risky’ prediction, which might conceivably have been false. For Popper, a theory is scientific only if it is refutable by a conceivable event. Every genuine test of a scientific theory, then, is logically an attempt to refute or to falsify it, and one genuine counter-instance falsifies the whole theory. In a critical sense, Popper’s theory of demarcation is based upon his perception of the logical asymmetry which holds between verification and falsification: it is logically impossible to conclusively verify a universal proposition by reference to experience (as Hume saw clearly), but a single counter-instance conclusively falsifies the corresponding universal law. In a word, an exception, far from ‘proving’ a rule, conclusively refutes it. Every genuine scientific theory then, in Popper’s view, is prohibitive, in the sense that it forbids, by implication, particular events or occurrences. As such it can be tested and falsified, but never logically verified. Thus Popper stresses that it should not be inferred from the fact that a theory has withstood the most rigorous testing, for however long a period of time, that it has been verified; rather we should recognise that such a theory has received a high measure of corroboration. and may be provisionally retained as the best available theory until it is finally falsified (if indeed it is ever falsified), and/or is superseded by a better theory.
Popper has always drawn a clear distinction between the logic of falsifiability and its applied methodology. The logic of his theory is utterly simple: if a single ferrous metal is unaffected by a magnetic field it cannot be the case that all ferrous metals are affected by magnetic fields. Logically speaking, a scientific law is conclusively falsifiable although it is not conclusively verifiable. Methodologically, however, the situation is much more complex: no observation is free from the possibility of error—consequently we may question whether our experimental result was what it appeared to be. Thus, while advocating falsifiability as the criterion of demarcation for science, Popper explicitly allows for the fact that in practice a single conflicting or counter-instance is never sufficient methodologically to falsify a theory, and that scientific theories are often retained even though much of the available evidence conflicts with them, or is anomalous with respect to them. Scientific theories may, and do, arise genetically in many different ways, and the manner in which a particular scientist comes to formulate a particular theory may be of biographical interest, but it is of no consequence as far as the philosophy of science is concerned. Popper stresses in particular that there is no unique way, no single method such as induction, which functions as the route to scientific theory, a view which Einstein personally endorsed with his affirmation that ‘There is no logical path leading to [the highly universal laws of science].
They can only be reached by intuition, based upon something like an intellectual love of the objects of experience’. Science, in Popper’s view, starts with problems rather than with observations—it is, indeed, precisely in the context of grappling with a problem that the scientist makes observations in the first instance: his observations are selectively designed to test the extent to which a given theory functions as a satisfactory solution to a given problem. On this criterion of demarcation physics, chemistry, and (non-introspective) psychology, amongst others, are sciences, psychoanalysis is a pre-science (i.e., it undoubtedly contains useful and informative truths, but until such time as psychoanalytical theories can be formulated in such a manner as to be falsifiable, they will not attain the status of scientific theories), and astrology and phrenology are pseudo-sciences.
Formally, then, Popper’s theory of demarcation may be articulated as follows: where a ‘basic statement’ is to be understood as a particular observation-report, then we may say that a theory is scientific if and only if it divides the class of basic statements into the following two non-empty sub-classes: (a) the class of all those basic statements with which it is inconsistent, or which it prohibits—this is the class of its potential falsifiers (i.e., those statements which, if true, falsify the whole theory), and (b) the class of those basic statements with which it is consistent, or which it permits (i.e., those statements which, if true, corroborate it, or bear it out)."
_____________________________________________________________
